Jeg bor i Oslo og er mor til tre etter hvert ganske store barn. Livet har ikke blitt helt slik jeg hadde tenkt. Sånn tror jeg ganske mange har det. Det har vært både fine overraskelser og vonde opplevelser, små og store. Og det har vært takknemlighet og hverdagsglede. For alt som er godt. Barna, kjæresten min, gåturer i parken mens det knaser under føttene av is som sprekker mot bakken. Å være tilstede i meg selv. Og det har vært uro, masse uro. Jeg har for eksempel gått gjennom en skilsmisse, og jeg har erfaring som pårørende i ulike situasjoner. Kanskje er det alt det som er vanskelig som har lært meg aller mest? Jeg har for eksempel erfart at når jeg kjenner etter og forsøker ta i mot alt det som er av følelser, kan det som er vondt bli litt lettere. Og at det kan hjelpe å dele det som er vanskelig med andre. Når jeg blir bevisst følelsene mine og tankene mine, kan jeg også lettere se hvordan jeg påvirker og blir påvirket av relasjonene til alle rundt meg.
Tidligere har jeg arbeidet i flere år som lærer, og jeg har derfor mye erfaring med ungdom og unge voksne. Og så er jeg utdannet litteraturviter. Jeg liker å lese og dykke inn i helt andre eksistenser enn min egen. Jeg har også jobbet som frilanser, filmkritiker og teamleder. Jeg er nå student i gestaltterapi på tredje året, og er gjennom studiet blitt veldig opptatt av hvordan min egen aksept av det som skjer her og nå, kan utvide livsrommet mitt. Jeg har også gått flere år i terapi og blitt bedre kjent med ulike sider av meg selv, kjent at kapasiteten min til å ta i mot følelser og tanker har strukket seg. Det er blitt viktigere å oppleve at noe er sant og ekte, enn at alt bare er godt.